SIAN og bibliotekene – ikke nok å være lovlig

Av: professor Ragnar Audunson

De standpunktene SIAN står for er på kollisjonskurs med bibliotekenes verdier om inkludering og mangfold og de er bygd på kunnskapsløshet, og også slik stikk i strid med det bibliotekene skal fremme: Samtale og meningsdanning basert på kunnskap, skriver Ragnar Audunson i denne kommentaren til debatten om bibliotek og ytringsfrihet som har gått i Bok og Bibliotek denne våren.

If there exists a right to express an opinion, then there also exists a right to know about that opinion. Where else but in the library, and especially in the public library, can all citizens avail themselves of that right? (John Robotham and Gerald Shields, Freedom of Access to Library Material)

For bibliotekene som offentlighetsarenaer er utsagnet over et helt sentralt utgangspunkt. Biblioteket skal være en institusjon der man skal kunne finne informasjon om alle sider ved et fenomen man er opptatt av – et sted der informasjonsfriheten går hånd i hånd med ytringsfriheten.

Allikevel tror jeg det vil være riktig å si nei til å gi en organisasjon som SIAN en talerstol i biblioteket. Er ikke det en selvmotsigelse?

Nei, det er ikke det.

For det første kan noen standpunkt være så problematiske at vi velger ikke å gi dem en talerstol, selv om vi kan finne publikasjoner de har skrevet i biblioteket eller kjøpe dem via legale kanaler. Et eksempel kan være holocaust-fornekteren David Irving som det for noen år siden var aktuelt å invitere til litteraturfestivalen på Lillehammer. Dernest: bibliotekets rolle som offentlighetsinstitusjon er kompleks. Når vi snakker om det som etter hvert omtales som biblioteksjefens redaktøransvar, må vi klargjøre hva slags dimensjon ved bibliotekenes rolle i så måte vi snakker om. Vi har mange ulike offentlighetsarenaer i samfunnet og bibliotekene dekker i større eller mindre grad de fleste, om ikke alle, av dem. Derfor vil problemstillinger knyttet til redaktøransvaret variere. La oss se på noen eksempler:

Den tradisjonelt viktigste rollen biblioteket har som arena for offentlighet, er at det gjennom sine samlinger gir brukerne tilgang allsidig informasjon som setter dem i stand til å danne seg sine egne oppfatninger og til å lage sine egne fortellinger. De fleste andre offentlighetsarenaer presenterer redaktørens eller kuratorens fortelling. Oslo bymuseum har for eksempel hatt en utstilling om 1970-tallet. Det var et formativt ti-år for meg. Jeg gikk inn i det som en helt ung mann direkte fra videregående og gikk ut av det som ferdigutdannet 30-åring. Museets kuraterte fortelling om hvordan dette ti-året var, samsvarer ikke nødvendigvis med mine opplevelser. Men som museumsbruker er jeg i fortellerens – kuratorens – vold. I biblioteket derimot kan jeg få tilgang til dokumenter og informasjon som setter meg i stand til å lage min fortelling – min versjon av hvordan denne perioden var. Her skiller biblioteket seg fra alle andre redigerte og kuraterte offentlighetsarenaer nettopp ved at det gjør brukeren til redaktør og kurator.  Her kan det ikke være tvil om at Robotham og Shield’s utsagn over gjelder fullt ut. I biblioteket skal brukerne ha tilgang til alle typer av ytringer. En som vil sette seg inn i og gjøre seg opp en mening om debatten om islam i det norske samfunnet, skal i biblioteket få tilgang til alt relevant materiale, naturligvis inkludert publikasjoner fra SIAN.

Dette er bibliotekets tradisjonelle og grunnleggende rolle som offentlighetsinstitusjon. Forskning vi har gjort i ALMPUB-prosjektet viser at både publikum og bibliotekarer fremdeles ser dette som bibliotekets viktigste oppgave når det gjelder å legge til rette for en bærekraftig offentlighet.

Men vi har andre typer offentlighetsarenaer, for eksempel plasser som er åpent tilgjengelig for alle og der vi eksponeres for mangfoldet i samfunnet. Vi kan sitte på en benk på Egertorget i Oslo en sommerettermiddag og observere mangfoldet i byen. Vi må lære oss å akseptere og tolerere dette mangfoldet. På slike arenaer utvikles viktige borgerferdigheter. Der må for eksempel den fundamentalistiske muslimen eller den like fundamentalistiske kristenkonservative akseptere at likekjønnede par går hånd i hånd, at «kjøssing i biblioteket», som Stig Holmås skrev om på 70-tallet, ikke bare foregår mellom menn og kvinner. Og her må den innvandrerskeptisk lære seg å akseptere at hijabkledde muslimske kvinner er en naturlig del av det offentlige rom. Dette er en viktig dimensjon også ved bibliotekene som offentlige plasser tilgjengelig for alle.

Betydningen av denne siden ved biblioteket som offentlig rom varierer fra sted til sted. Den er formodentlig mer sentral i storbyer enn i mindre og mer homogene samfunn. Men allment kan vi si at denne dimensjonen ved biblioteket som offentlighetsarena har blitt stadig viktigere etter hvert som samfunnet har blitt mer og mer kulturelt komplekst.  Dette er et viktig trekk ved biblioteket som lavintensiv møteplass. Den amerikanske sosiologen Anselm Strauss skiller mellom det han kaller «locale» og «location». «Locale» er offentlige steder preget av mangfold og pluralisme, mens «location» er offentlige rom som er mer endimensjonale, enten det nå er en innvandrerghetto eller et shoppingsenter for de rike og vakre og vellykkede. Det er en tendens i byplanlegging til å planlegge «rene» byrom – det Strauss kaller location, Ferske byutviklingsprosjekt som Bjørvika og Tjuvholmen/Aker brygge i Oslo er eksempler på det. Skal vi snakke om et «redaktøransvar» når det gjelder denne dimensjonen ved biblioteket som offentlig rom, må det være å sørge for at biblioteket blir et «locale», en lavintensiv møteplass der man eksponeres for mangfold, og ikke et «location» – altså at det oppleves som åpent, inviterende og inkluderende av alle sosiale, kulturelle og etniske grupper. Dersom biblioteket blir en plattform som mener at opp mot 15 prosent av Oslos innbyggere har en religiøs og kulturell tilhørighet som er et fremmedelement i det norske samfunnet, kan det være ødeleggende for bibliotekets mulighet til å fungere som en slik møteplass.

Rollen som et samfunnshus som skal bidra til å legge til rette for et aktivt og livskraftig lokalsamfunn, er en tredje dimensjon ved bibliotekets rolle som offentlighetsarena. Her skal, om biblioteket har ressurser til det, det lokale historielaget, kulturforeningen, lokallag av politiske partier, velforeningen m,v, kunne ha sine møter og aktiviteter.

Så har vi rollen som arena for offentlig samtale og debatt. Det er her debatten om biblioteksjefens redaktørrolle kommer inn med særlig tyngde. Biblioteket må nødvendigvis løse denne oppgaven i samarbeid med organisasjoner og institusjoner i lokalmiljøet. Men ansvaret er bibliotekets og biblioteksjefens, for utgangspunktet må være at debatter og foredrag i biblioteket er knyttet til det lovbestemte oppdraget som arena for samtale og offentlig debatt. Og her er det et viktig poeng at arrangement og møter er regisserte og redigerte. Slik skiller de seg fra bibliotekets grunnleggende offentlighetsrolle som gir brukeren tilgang til alt materiale og gjør ham eller henne til sin egen, myndige redaktør. Det bør man ta hensyn til i redigeringen. Møterom til organisasjoner med for eksempel livssyns- og religionskritikk inkludert islamkritikk, hører naturligvis hjemme i biblioteket. Men da bør man kanskje tenke at nå tar vi dette opp som et tema og lar ulike perspektiv slippe til, slik at vi kan nærme oss samme mangfold som i samlingene og slik at brukerne kan gjøre seg opp en selvstendig mening – ikke være i fortellerens vold.

Nå legger biblioteksjefen i Oslo, Knut Skansen, vekt på at SIAN-møtet på Deichman Majorstua dreier seg om et internt årsmøte. Hva som foregår på et årsmøte eller et medlemsmøte i en organisasjon som låner lokaler i biblioteket til sin interne virksomhet, er i utgangspunktet ikke biblioteksjefens ansvar. Men dersom slike møter har ringvirkninger som får konsekvenser for bibliotekets evne til å løse andre deler av samfunnsoppdraget sitt, jfr. hva jeg har skrevet over om biblioteket som «locale» og lavintesiv møteplass, kan ikke biblioteksjefen toe sine hender og unnlate å ta ansvar.

Det skal naturligvis svært mye til for at en organisasjon i lokalmiljøet ikke får låne lokaler i biblioteket til sin møtevirksomhet. Her må biblioteket være åpent for organisasjoner som representerer alle politiske syn og alle livssynsretninger. Men noen typer av organisasjoner står allikevel for standpunkter og for en praksis som er så problematiske i forhold til de verdiene biblioteket skal fremme, at et er riktig å se nei til å gi dem en talerstol. Det er ikke nok å si at så lenge en organisasjon er lovlig må vi la den slippe til. Så vidt meg bekjent har vi ikke noe generelt forbud mot organisasjoner i Norge med unntak av organisert kriminalitet og terrororganisasjoner. Ikke engang Hells Angels har vi noe generelt forbud mot etter det jeg vet, uten at jeg tror noen av den grunn vil la dem få arrangere møter i biblioteket. Både Folkeaksjonen nei til innvandring og SIAN er lovlige organisasjoner. Men det kan ikke være tvil om at de står for en politikk, om man kan bruke et slikt begrep om programmene deres, med svært sterke innslag av rasisme. Knapt noe er mer avskyelig og mer nødvendig å bekjempe enn rasisme, og knapt noe er på sterkere kollisjonskurs med bibliotekets grunnleggende verdier. Det burde det være unødvendig å minne om i disse dager.

Bibliotekene skal fremme fri meningsdanning gjennom kunnskapsformidling, heter det i den svenske biblioteklovens formålsparagraf. De standpunktene SIAN står for er for det første på kollisjonskurs med bibliotekenes verdier om inkludering og mangfold og de er for det andre bygd på kunnskapsløshet og også slik stikk i strid med det bibliotekene skal fremme: Samtale og meningsdanning basert på kunnskap.