Vi må snakke om sensur NÅ!

Dette er en meningsytring. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Handler Arendal-saken om noe annet enn sensur, slik Arne Olav Hageberg hevder i sin siste lederartikkel? Jeg er ikke så sikker på det. Min bakgrunn med 15 år som skolebibliotekar i videregående skole forteller meg i tydelige ordelag at dette i aller høyeste grad handler om sensur, men også om yrkesetikk og konsekvensene av manglende økonomi, ressurser og fagfellesskap. 

Hageberg skriver at vi skal spare på sensurordet til vi faktisk trenger det. Jeg lurer på hvor langt vi skal la dette gå før vi sier ifra? Når vi vet hvilke krefter i USA som ligger bak forbud av enkeltbøker i bibliotek der, og særlig i skolebibliotek, må vi ta dette på alvor før det virkelig smeller her.

Skolebibliotekarens faglige ansvar 

Jeg uttalte meg i desember på vegne av Bibliotekarforbundet i den konkrete saken i Arendal og brukte ordet «sensur». Det står jeg ved i dag. Når en bok fjernes fra et skolebibliotek på grunn av press, svekkes elevenes tilgang til viktige perspektiver og friheten til å utforske ulike stemmer. 

Skolebibliotekaren har det faglige ansvaret for samlingsutviklingen, og ytringsfriheten må stå fast – også i skolebiblioteket! Når foreldre anser en bok som skadelig for sitt barn, og vil fjerne denne fra skolebiblioteket ønsker de kanskje ikke «fjerning av eventuelle (moralsk) anstøtelige avsnitt, scener før offentligheten får tilgang til åndsverket», slik det defineres i Det Norske Akademis ordbok. Men de vil fjerne den fra sitt barns offentlighet, som skolen er en stor del av. Så lenge dette ønsket ikke formuleres på et faglig grunnlag, mener jeg det er forsøk på sensur. Det er ikke bare et ønske om at eget barn ikke skal ha tilgang til boken, det er et ønske om å fjerne tilgangen til den boken på den skolen. Her vil jeg – igjen – minne om kreftene vi ser i USA.

Uavhengighet og tillit som grunnprinsipp 

Dette går på uavhengighet og tilliten løs – to helt essensielle begreper for alle bibliotek, også skolebibliotek. Ansatte i alle norske bibliotek bør jobbe etter de veiledende etiske retningslinjene som er utarbeidet av Norsk bibliotekforening sammen med de fagforeningene som organiserer bibliotekansatte. Vi sikrer vår uavhengighet når vi ikke gir etter for ytre press som kan hindre fri meningsdannelse og ytringsfrihet. Vi sikrer tillit når vi viser at vi følger prinsippet om armlengdes avstand, at faglige avgjørelser ligger hos de personene som innehar fagkunnskapen – ikke hos politisk myndighet. Dette prinsippet er viktig fordi biblioteket – også skolebiblioteket – er en arena for ytringsfrihet.

Viktigheten av faglig integritet 

Vi må gjøre valg hver eneste dag i yrkesutøvelsen vår! Dette er profesjonelle valg vi tar basert på vår fagbakgrunn. Vi bruker vår faglighet i samlingsutviklingen: Når vi kjøper inn bøker må vi gjøre faglig begrunnede valg utfra eksisterende samling, ønsker fra elever og ansatte, økonomi, og hvor det brenner akkurat nå. Det samme gjør vi når vi kasserer – vi kasserer ikke etter personlig overbevisning og smak.

Profesjonelle valg i samlingsutviklingen er noe annet enn sensur og plattformnekt. Profesjonelle valg er basert på vår faglighet – ikke «hverdagsmakt» eller personlige preferanser som Hageberg kaller det. Og alt dette gjør vi alene! For det er ingen nyhet at de fleste skolebibliotekarer jobber alene, gjerne i små stillinger og med altfor knappe økonomiske ressurser. Her ligger det mange andre begrensninger i den praktiske verden, men det er fremdeles det prinsipielle spørsmålet som er det viktige her.

Ytringsfrihetens sårbarhet i skolebiblioteket 

Manglende økonomi og ressurser, og et manglende fagfellesskap ved å være eneste bibliotekfaglige ressurs på skolen setter oss under press. Når skolebibliotekarer er under press settes også noe av det mest verdifulle, vakreste og skjøreste vi har under press – nemlig ytringsfriheten.