En dag på et bibliotek i en framtid ikke så veldig langt unna

{jcomments on}Det er noe som ikke forsvinner og det lengselen etter et sted. Det stedet som ikke krever så mye av folk, men som gir dem tid, ro og kontemplasjon. Det stedet finnes ikke i så mange versjoner, men biblioteket er ett av dem.

Det er noe som ikke forsvinner og det lengselen etter et sted. Det stedet som ikke krever så mye av folk, men som gir dem tid, ro og kontemplasjon. Det stedet finnes ikke i så mange versjoner, men biblioteket er ett av dem.

Ok, la oss spole framover. Til den tiden da all tekst er digital og bøkene i papir kun har kulturhistorisk legitimitet. Og tekstene er blitt gratis, alle sammen, og når du går på biblioteket gjør du ikke annet enn å logge deg på, og selv om det finnes et begrenset antall digitale kopier så vil du i praksis ikke trenge å gå inn i bygningen som heter Folkebiblioteket for å lese. Og likevel. Biblioteket er mer brukt enn noensinne. De store spådommen om at biblioteket var bøkene, har ikke slått til. Det viste seg at biblioteket var noe annet, og ganske mye forskjellig annet.

     For eksempel et rom for ro. Overalt i denne verden prates det, og det strømmer lyd ut av høyttalerne. På mitt lokale treningssenter har jeg spurt om det ikke er mulig å fjerne den evig avspillingen av tysk trancemusikk og det eneste de svarer er: nei, kundene (det vil si de andre) liker det. Jo mer de spiller, desto viktigere blir biblioteket. Jo mer bråk der ute, desto bedre her inn. Og i 2020 er biblioteket Oasen. Der vi går for å være i fred og samtidig være sammen.

Hva er det for noe? Det egentlige urbane? Det som skjer mellom deg, teksten, ekkoet i rommet, summingen fra en humle som har forvirret seg inn, et menneske som gir deg et blikk, og du skuer ut over dette rommet, som er så godt og så velfungerende, og det du ser er såre enkelt: mennesker som sitter i lenestoler og leser, som har sine tilsynelatende private lesestunder inne i et rom som er nennsomt inndelt av bokreoler med papirbøker i. Et ikke ubetydelig antall leser papirbøker, selv om de aller fleste bruker en skjerm. En del sitter også med hodetelefonene, bakoverlent i stresslessen, med øynene lukket. Noen sitter også ved pulter, leser og noterer, og noen skriver på et tastatur. Det er mange flere mennesker i dette rommet enn for 20 år siden og ved inngangsdøra henger det en digital skjerm som opplyser om hvor mange mennesker som for øyeblikket er innenfor. Er det over et visst antall blir man opplyst om at det sannsynligvis ikke er en ledig leseplass, og mange velger da å sette seg på kaffen utenfor å surre med sitt.

     Det å dele et rom med mennesker man ikke kjenner, men som er der i samme ærend er grunnleggende ved det moderne samfunnet. På trikken, på toget, i butikken, på gata, overalt gjør vi det, men i biblioteket kan vi gjøre det med større grad av glede og utbytte. Biblioteket ikke først og fremst nyttig i en snever forstand, men mer som et rom å være i av fri vilje. Vi må gå i butikken, vi må komme oss til jobb med trikken, men på biblioteket må vi virkelig ikke.

Det som gjør det urbant, er at det oppstår et fellesskap hos alle de som kommer i sitt eget selskap, og et fellesskap som ikke er knyttet til prat og sosial omgang, men heller en gjensidig taus respekt for hverandre. For biblioteket er særegent i den forstand at det å komme alene, være der alene og gå alene, er selve den sosiale normen. Det finnes de som kommer der i flokk med andre, men de er ikke i flertall. Det finnes de som kommer i prat med andre der og som gir seg i kast med prat og meningsutveksling, men de er heller ikke i flertall. Majoriteten er alltid alene, og er der av helt fri vilje. Det er ikke så mange steder i samfunnet ligner, og ser man på biblioteket med dette perspektivet trer det fram som en unik form for offentlig rom. Det er gratis, det har ikke aldersgrense, det serveres ikke alkohol, det er rolig og de som kommer alene er i desidert flertall. Dette er ikke en egenskap som får en lavere verdi i framtiden. Statistisk sentralbyrå kan fortelle at allerede i 2011 bodde 23 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene – over 16 år – alene, og har man passert 60 år så er denne andelen mye høyere. Av landets kvinner på 72 år var om lag 40 prosent aleneboende.

     Det de søker er kanskje fellesskapet, kanskje roen også, mens andre, de som lever mange i en ganske liten leilighet og ikke får gjort lekser hjemme fordi småbrødrene er støymaskiner, de vil finne fram til bibliotekrommet. Det er bibliotekets essens; at samme egenskap kan tiltale folk av høyst ulike motiver.

Og kanskje er også biblioteket et sted for aktiv tilkobling. Slik som de lokalhistoriske rommene rundt omkring i dag får fram aktive fellesskap, så kan også et bibliotek i framtiden mye oftere enn i dag være en fasiliteter for lesesirkler, for leksehjelp, for alle de sosiale tingene. Så lenge det foregår i egne rom så er det bare fint.

     Anlegger vi denne modellen for framtidens folkebibliotek, så blir det noe annet og mer verdifullt enn i dag. Å se biblioteket som en grunnleggende ikke-kommersielle sone, der man kan kontemplere, studere, lese, reflektere, være alene sammen med andre som er alene, får man en annen forståelsen. Det bibliotekrommet tilbyr er noe vi trenger mer av i framtiden, ikke mindre av. Det som gjør det til et interessant rom er at det kontinuerlig investeres mening i det, for det er denne prosessen som gjør rom om til steder.

– Erling Dokk Holm, 1.amanuensis ved Markedshøgskolen