Mens vi venter på litteraturpolitikk!

Den ferske Kulturutredningen 2014, og det ferske utkastet til Boklov løser ingen av de virkelige problemene til hverken bibliotek eller forfatter.

Av Morten Harry Olsen, forfatter

Den ferske Kulturutredningen 2014, og det ferske utkastet til Boklov løser ingen av de virkelige problemene til hverken bibliotek eller forfatter.

Av Morten Harry Olsen, forfatter

Utgangspunktet for dette essayet er enkelt: Uten litteratur, ingen formidling – uten formidling, ingen lesere. Formidlingen kan være kommersiell (forlag og bokhandel), men den må også være et offentlig ansvar. Uten et sterkt, synlig, gratis og profesjonelt bibliotek vil både språk og litteratur raskt utarmes. Mellom forfattere og bibliotek finnes et symbiotisk forhold som ikke bare må bevares, men styrkes.

            Dessverre har vi ingen helhetlig språk- og litteraturpolitikk med visjoner i Norge.

De siste årene har det kommet en flod av utredninger, lovutkast og stortingsproposisjoner som berører litteraturen; sist, med bare ukers mellomrom, høringsnotatet for en boklov og Kulturutredningen 2014 (Enger-utvalget). Begge er dypt problematiske sett med både forfatterblikk og fra et bibliotekperspektiv.

            Honnørord har det ikke vært mangel på i Kulturløftet og utredningene ”(…)styrkje og vidareutvikle ein offentleg møteplass for kultur- og kunnskapsformidling(…)”; en ”offensiv språkpolitikk”; ”styrke innkjøpsordningen for norsk litteratur”; ”Styrke bibliotekene som arenaer for leselyst, læring og kulturopplevelser”.

            I virkeligheten, konkluderer utredningen, er lite oppnådd. Noe av det viktigste Enger-utvalget gjør er å påpeke hvem som har tapt kampen om midlene i ”Kulturløftet”. Ikke altfor overraskende er det kunstnerne og biblioteket. Biblioteket er ”den klareste `budsjettaperen´ både i tiårsperioden 2001-2010 og i perioden 2005-2010”. Og ”(…) samtidig med at kunst- og kulturproduksjonen er blitt stimulert, er kunstnernes levekår forverret.” Med andre ord: de jobber mer for mindre.

            Totalt sett er konklusjonen åpenbar: litteraturen har tapt terreng. Kritikken av utviklingen i biblioteksektoren er spesielt flengende. Den eneste ”vinneren” er Nasjonalbiblioteket.

Enger-utvalget

Kulturutredningens styrke er den historiske gjennomgangen av norsk kulturpolitikk. Som praktisk, fremtidsrettet dokument er det langt mindre tilfredsstillende. Noe av det skyldes naturligvis et kulturbegrep så utvidet at det nærmest blir innholdsløst. Her skilles sjelden mellom skapende og utøvende kunst, og når Enger-utvalget skisserer en ”bærekraftig kunstnerpolitikk” og et ”utvidet finansieringsgrunnlag” for kulturlivet, drøftes ikke forskjellene mellom skapende og utøvende kunstnergrupper, eller mellom kollektive og individuelle kulturuttrykk; her blir lyrikere og mannskor, saksofonister og skulptører kastet ned i en stor sekk.

            Utredningen mangler også tidvis indre logikk. Det er et sprik mellom den innledende definisjonen av de statlige målene for kulturens virkeområde – demokrati, rettferdighet og mangfold – og den vektleggingen av kvalitet som kommer frem i forslagene til praktisk politikk. Det er altså ikke et statlig mål å stimulere til estetisk sans, verdidebatt om kunstens autonome kvaliteter, eller brukernes glede eller nytelse – og likevel sniker begrepene ”bredde” og ”kvalitet” seg inn, fullstendig udefinert, både titt og ofte.

            Når det kommer til kunstneres levekår skriver f.eks. utvalget at løsningen ”ikke kan ligge i en utvidelse av antallet stipender”, men at man må ”gi mer til færre” ut fra ”hevede kvalitetskrav” i de eksisterende stipend- og prosjektstøtteordningene. Senere fastslår man at det ikke finnes ”noen enighet om hva som skal gjelde som kriterier for kunstnerisk kvalitet”.

            Så skyver utvalget dilemmaet foran seg ved å overlate det til forskningen: ”Etter utvalgets syn er det en viktig utfordring (…) å utvikle begreper og metoder for kvalitetsvurdering (…) i samarbeid med forskningsmiljøer og annen ekspertise.” Og etter at forskerne har definert kvalitet skal tydeligvis folk få vite hva som er hva: man skal ”løfte den kunst- og kulturfaglige kompetansen i hele befolkningen”.

            Her lukter man et mantra, et snev av ”magisk tenkning”. Hvordan dette skal fungere i praksis på noe kunstfelt er høyst uklart, og realismen i det er ikke selvsagt. Men at det blir mindre penger til kunstnere og mer til forskerne, er nokså innlysende.

            Utvalget forsøker å omgå diskrepansen mellom egen virkelighetsbeskrivelse og manglende visjon ved å trekke inn et nytt mantra: ”den lokale kommersielle kulturproduksjonen” – hvor reiseliv er det eneste konkrete nøkkelordet. De trekker inn Innovasjon Norge og foreslår ”regionale fond” som skal ”fungere som insentivapparat for utvikling av kulturnæringene” og hjelpe kunstnerne til å lære seg ”forretningsutvikling”.

            Dette er, helt uten respekt å melde, rett og slett tomprat. Det er ingen ting her som konkret vil bedre kunstnernes levekår. Tvert om er det et sterkt insentiv til mer kulturbyråkrati og flere administrative stillinger som man håper vil bli delfinansiert av lokale næringsinteresser som vil pynte seg med ett eller annet kulturelt.

            Mantra-sjuken er ikke mindre når det kommer til bibliotekene, hvor lite nytt er tenkt. ”Det fysiske bibliotekrommet har en viktig samfunnsmessig betydning” er en selvfølgelighet. Likeså at ”digitaliseringen (…) setter store krav til en innovativ bibliotekvirksomhet”. En viss utålmodighet viser seg når det kommer til digitaliseringen: det manes til ”samarbeid mellom sentrale aktører” for å løse problemet med ”nasjonale digitale fellesløsninger og tilbud om e-bokutlån ved folkebibliotekene” og man ber ”sentrale statlige instanser ta grep (…) for å få fortgang i arbeidet.” Samtidig frikjennes forlagene stort sett for sin rolle i den utilfredsstillende utviklingen!

            Heldigvis går utvalget litt lenger når de ber departementet ”vurdere øremerking (av) midler til lokalt kulturløft i kommunene i en tidsavgrenset periode”, blant annet til folkebibliotekene, og ber om styrking av kulturloven (presumptivt inkludert bibliotekets stilling). Men det er også alt som står om bibliotekene, hva praktisk politikk angår.  Det er altså ingen ting visjonært her, ingen ting som virkelig erkjenner en digital fremtid i litteraturen, med de nye produksjonsmåtene og formidlingsbehovene som absolutt alle vet er på vei i ett eller annet tempo.

Bokloven

Også utkastet til ny boklov hviler på definisjonsmessig leirgrunn: den snakker stort sett om ”bøker” som om bøker er en ensartet vare og konsumenten av ”bøker” en lett identifisérbar størrelse. Slik er det ikke. Det er store forskjeller innenfor ”bokmarkedet”; slektskapet mellom lyrikk og kokebøker, allmen sakprosa og oversatte hobbybøker er syltynt.

            Hovedproblemet med visjonen for bokloven er ikke hva den skal omfatte, men hva den ikke tar på alvor: litteraturens og forfatternes stilling i bokbransjen. Ordet ”litteratur” blir brukt bare på aller mest overfladiske og upresise måte.

            Jeg støtter fastpris på bøker. Det er ingen data eller argumentasjon som på overbevisende måte støtter hypotesen om at fripris skal være en fordel i Norge, en bitteliten nasjon med et bittelite språk og marked. Derfor støtter jeg en lov som forordner fastpris. Men man må ikke se bort fra at fastprisen bare er en fjerdedel av de virkemidlene som utgjør det ennå nokså velfungerende norske systemet, sammen med a) momsfritaket, b) innkjøpsordningene til bibliotekene, som også støtter produksjonsleddene (forfattere og redaksjonsdelen av forlag) og b) direkte støtte til forfatterne gjennom stipender og vederlagsordninger for offentlig bruk. Det norske systemet er intrikat; det er ikke bare å fjerne en hjørnestein og se hva som står igjen.

            Dermed har regjeringen bestemt seg for, med bokloven, å fryse hele systemet inntil videre, i påvente av hva fremtiden bringer utenfor virkeområdet; den er innrettet slik at den vil sementere status quo så lenge som mulig, i et håp om at den slik skal være en glidende overgang til en ny verden. Men dermed blir den en siste olje for papirboka, mer enn smørefett for fremtiden.

            Et stort problem ved den er at den er basert på noe som ligner en fiksjon: postulatet om at reell uenighet mellom forleggere og bokhandlere vil medføre reelle forhandlinger. Dette er ikke gitt så lenge de samme eierne sitter med størst tyngde og makt på begge sider av forhandlingsbordet. Og det gjør de: De ”tre store” – Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm – er de tre store både på forlegger- og bokhandlersiden. Bokhandlerforeningens anslag på 73% av bokhandlermarkedet er nok nærmere virkeligheten enn departementets 39%, og det er jo – bortsett fra akkurat fastprisspørsmålet – bokhandlermarkedet (ikke kiosker og kolonialer) bokloven er ment å regulere. Det betyr at forlagskonsernene vil forhandle med seg selv. Det er ikke en akseptabel situasjon.

            Verre er det at man har forspilt muligheten til å styrke forfatternes posisjon. ”Særlig viktig,” står det innledningsvis i høringsnotatet, er det ”å ivareta forfatteren og leseren.”

            Bokkjøperens stilling er ikke svekket de siste 25 årene. Sortimentet er bredere. Prisen på den innbundne førsteutgaven er stabil i fht. konsumprisindeksen. Gjennomsnittprisen på hele utbudet er lavere, når man inkluderer salgsperioder og billigutgaver; de er det også flere av, og de kommer tidligere i salg. Som konsument har ikke leserens kår blitt forringet, tvert om; forringelsen av folkebiblioteket har imidlertid muligens svekket leserens tilbud i sin helhet.

            Forfatterens stilling er imidlertid systematisk svekket gjennom to tiår. Mye tyder på at medianinntekten – inntektene for flertallet av forfattere – har gått ned; Forfatterforeningen skal nå gjennomføre en undersøkelse av dette ut fra en slik bekymring. Til dels skyldes dette forhold som ligger utenfor en boklovs virkeområde, men også innenfor det er forfatternes posisjon svekket av kortere fastprisperiode, hyppigere salgsperioder, større billigboksortiment og svekkede bokhandlerforpliktelser; totalt sett har dette svekket forfatternes stilling og inntekter. Muligens har det også indirekte svekket bibliotekets stilling.

            Hvis en boklov er ment å ”ivareta forfatteren” må den gjenopprette noe av den opprinnelige balansen i det norske systemet og faktisk styrke forfatternes stilling, ikke fryse et svekket status quo og håpe på det beste. Det viktigste i så måte er å gjøre forfatterne til en fullverdig part i bransjen. Det har kommet frem mye kritikk mot at den klagenemnda som skal se til at en boklov blir fulgt, er foreslått sammensatt av forleggere, bokhandlere og en uavhengig juridisk part. Og det er uakseptabelt; forfatterne må også få plass både i en slik nemnd, og i de utvalgene som skal utforme abonnementsordninger i bokhandelen. På den måten vil man også styrke den reelt berørte parten som oftest har det nærmeste båndet til bibliotekene, og forhåpentligvis kan bidra til å ivareta deres interesser.

Utenfor lov, utenfor utredning

Hovedproblemet med både lov og utredning er altså at de ikke er villig til å ta fremtiden inn over seg; de har veket unna for de vanskelige spørsmål som den økende digitaliseringen i bokbransjen bringer.

            Dette er en hypotese om fremtiden: E-bokmarkedet vil øke med flere titler og flere brukere, både de som kjøper, piratkopierer (noe jeg i denne sammenheng lar ligge) og låner bøker i biblioteket. E-bokdistribusjonen kan skje fra en server i Florida eller New Dehli, enten den er kommersiell eller offentlig. Å beholde en desentralisert distribusjon er på sikt uhensiktsmessig. Som en konsekvens vil to ting skje mer eller mindre parallelt: bokhandelen vil endre natur, i økende grad bli nettbasert, og fysiske utsalg forsvinne. Bibliotekenes fysiske bokstammer vil sakte og sikkert krympe, og fysiske arealer vil bli tilgjengelige for annen aktivitet.

            Ettersom digitale bøker har lavere fysisk synlighet, vil formidlingen av litteraturen måtte endre seg i biblioteket, som må heve sin ”redaksjonelle” utvalgskompetanse, og i tillegg i større grad basere seg på fysisk aktivitet som foredrag, forelesninger, forfatterbesøk. Biblioteket vil dermed endre seg i den retningen litteraturhusene representerer.

            Samtidig må vi altså gå ut fra at bokhandlere rett og slett forsvinner. Her åpner det seg muligheter for ny synergi, en økt grad av samarbeid mellom det kommersielle (bokhandelen) og det offentlige (biblioteket). Hvis man skal ta Enger-utvalgets implikasjoner på alvor, i påstanden om større lokal forankring og en utvidelse av det kommersielle-offentlige samarbeidet, vil en slik tilnærming være ønskelig. En fremtidsrettet litteraturpolitikk kunne derfor være å tilrettelegge for samarbeid mellom tilbyder (forlag/bokhandel) og bibliotek som supplerende aktører, slik at et lokalt ”litteratur- og debatthus” kunne opprettholdes. Begge parter måtte gi og ta, ut fra faktabaserte undersøkelser som i dag ennå ikke er gjennomført. Biblioteket vil måtte bli utsatt for utlånsbegrensninger, og videreformidle lånebehov til salgsleddet, som imidlertid kan betale en avgift til biblioteket, som på den måten får styrket sin økonomi. Og bibliotek og forlag/bokhandel kan samarbeide om formidling på en gjensidig berikende måte.

            Som en del av dette må man se nøye på de utlånsordningene som finnes. Fremtiden vil ikke tolerere desentraliserte ”lagre” av digital litteratur med de samme begrensninger og fjernlånsordninger som styrer papirbøkene i dag. De er kunstige i en digital verden; administrativt fordyrende og byråkratiske, og uhensiktsmessige for kundene. Her støter man naturligvis på økonomiske problemer i forhold til opphavsrettshaverne, og det må finnes kompensasjonsordninger (les: innkjøpsbetingelser og bibliotekvederlag) som er mer hensiktsmessige for digitalbøker.

            Kulturrådets innkjøpsordninger vil heller ikke kunne overleve en omlegging til digitalbøker i den form de har nå, rett og slett fordi produksjonsleddet begynner å endre seg. På Amazon/Kindle kan man nå kjøpe et stort utvalg bøker som deler fire fellestrekk: De kommer ikke ut på papir, i hvert fall ikke samtidig; de er billigere enn gjennomsnittet av nye bøker; de er nokså dårlig skrevet og svært svakt redigert; de kommer ut på ukjente forlag som antagelig ofte er drevet av forfatteren selv. De ville bli nullet i innkjøpsordningen. Men det er ikke dermed sagt at de kan nektes vurdering for innkjøp, og det er et spørsmål om de kan eller bør nektes tilgang til et offentlig formidlingsapparat.

            Utviklingen vil gå saktere i Norge, tror jeg, men før eller senere vil den nå oss, og på det tidspunkt vil Kulturrådet og innkjøpsordningene stå overfor et stort administrativt og økonomisk problem, og bibliotekene overfor et prinsipielt problem, nemlig spørsmålet om hvilket utvalg som skal formidles. Hvem skal definere kvalitet, bredde, og kvaliteten i bredden?            Det må utvikles nye ”spilleregler” for utvalg og formidling, i forhold til nyformulerte definisjoner av kvalitet og bredde, utsprunget av en stor og åpen diskusjon. I denne diskusjonen må bibliotekene sterkere inn. Og den må tas meget snart, slik at innkjøpsordningene kan legges om for å møte en ganske annerledes fremtid.

            Noe av det problematiske med denne samtalen er naturligvis at hele utviklingen truer inntjeningen i flere ledd av verdikjeden, spesielt deler av forlagsvirksomhetene (distribusjon og sluttsalg) og bokhandelen. Om Enger-utvalget har rett i noe, er det at breddebegrepet ikke kan utvides og finansieres i det uendelige, gjennom stadig ekspanderende innkjøpsordninger. Det må defineres et tak for vekst ganske snart, om man ikke skal komme i den uhyggelig reaksjonære situasjon at man sier at papir er bra, digitalt er dårlig. Og i den sammenheng må man se på kronebeløpene i innkjøpsordningene, hvor en innkjøpt tittel i dag subsidieres med ca. 180.000 kroner, hvorav det meste går til forlaget. I en digital verden med endrede produksjons- og distribusjonsforhold kan det hende at fordelingsnøkkelen burde være annerledes, med henblikk på å styrke to ledd: produksjonen (forfatterne og redigeringsfunksjonen i forlagene), og den offentlige formidlingen gjennom bibliotekene.

            Uten litteratur mister biblioteket sin eksistensberettigelse; uten forfattere finnes ingen leser. Samtidig er en litterær bredde som ikke formidles mer ”verdiløs” enn den som blir formidlet. Kanskje burde forfattere og biblioteksektoren begynne å snakke mer direkte sammen om dette.

            Men vi trenger noe mer enn dialog mellom aktører; vi trenger en politisk visjon som holder i mer enn fire år. Tettere dialog er uunngåelig i fremtiden, men dialogen må ha politiske rammebetingelser. Det norske systemet skriker etter en nydefinering og en helhetlig litteraturpolitikk som vurderer alle de fire hjørnesteinene samlet. Systemet som det er kan ikke bevares, men intensjonene i det må tas vare på.

            Da må det litteraturpolitikk til.

 Artikkelen står på trykk i Bok og Bibliotek nr 2/2013.