Sannsigeren Ernst og Det Nye Biblioteket – en historie fra virkeligheten

Publisert Sist oppdatert

Da jeg kom tilbake fra påskeferie i vår, lå det 56 eposter og ventet i innboksen. En av disse var fra en person med hotmail-konto, som kalte seg Sannsigeren Ernst. I emnefeltet sto det: «En visjonær visjon»

Da  jeg kom tilbake fra påskeferie i vår, lå det 56 eposter og ventet i innboksen. En av disse var fra en person med hotmail-konto, som kalte seg Sannsigeren Ernst. I emnefeltet sto det: «En visjonær visjon»

Siden jeg bruker Mac og dermed ikke er så utsatt for virus, tok jeg sjansen og åpnet den. Selve mailen lød kort og godt: ”Jeg håper Hr. Redaktør kan bruke den vedlagte teksten. De får den vederlagsfritt, både til nett og papir.” Det var jo svært sjenerøst, tenkte jeg, han må være en sann representant for den nye digitale overflodsøkonomien.

Da jeg leste teksten ble jeg imidlertid i tvende sinn, som det heter. Var dette seriøst? Eller var det bare en spradekar som satt og lekte seg en lørdag natt etter at medisineringen hadde slått feil? Han snakker om biblioteket som et sted som låner ut alt fra hester til hårfønere og klær. Ikke nok med det, han kaller seg Sannsigeren Ernst og trekker opp et temmelig presist scenario fra 2015.

Alle mine redaksjonelle varselklokker ringte. Teksten hadde riktig nok ikke injurierende kraft, men den kunne lett oppfattes som spydig og full av bitende ironi. Jeg valgte å la den ligge i en mappe for ”Diverse snodigheter”. Der lå den trygt i flere uker.

Så leste jeg en mail på Biblioteknorge-lista torsdag 24. juni.  Den handlet om at Asker bibliotek skal begynne å låne ut skateboard. Herre Jemini, tenkte jeg, det er jo dette Sannsigeren Ernst skriver om. Kanskje er han forut for sin tid likevel? Og Ernst betyr jo intet mindre enn ærlig på tysk!

Dette kastet et helt nytt lys over den eposten som ventet meg etter påskeferien. Kanskje var teksten likevel verdt publisering? Jeg hadde jo til og med fått den gratis, så jeg hadde ikke noe å tape. Bortsett fra mitt eget omdømme som redaktør. Men jeg bestemte meg for å ta sjansen, av tre grunner:

1) Jeg føler at Sannsigeren Ernst egentlig er ”en av oss”. Han balanserer på grensen til å være en smule sjikanøs, men slik jeg leser teksten, er han en sann bibliotek-elsker.

2) Jeg tror, med skam å melde, at Sannsigeren Ernst peker på noe som kan bli et offentlig diskusjonstema: hvor går grensen for hva bibliotekene skal gjøre? Sånn sett har Ernst noe til felles med Vetle Lid Larssen. Jeg tror imidlertid ikke at det er Larssen som står bak. Han ville trolig ikke unndratt seg æren for å ha startet en eventuell debatt??

3) Det er sommer og agurktider. (Sommeren i Norge varer ut september.) Hvis det viser seg at ”ærlige Ernst” bare er en fake, en tulling som har ordnet seg en hotmailkonto og som elsker å provosere med finlandshette, ja, så håper jeg leserne bærer over med det og ser på det som en søt liten agurk-sak.

Men tenk om sannsigeren peker på noe alvorlig, noe som på sikt er med på rasere hele bibliotekets verdigrunnlag og omdømme? La oss nå se hva Sannsigeren Ernst virkelig skrev:

 

– – – –

 

Skateboard, levende mark og hårføner

 – Av Sannsigeren Ernst

 

Turistene går lyse tider i møte i Norge. Takket være bibliotekenes nye spekter av tjenester og produkter. I 2015 kan en familie på ferie oppover Hallingdal droppe hele den stressende pakkingen, denne aktiviteten som har sprengt mer enn ett ekteskap i filler.

Første stopp på veien fra Oslo til Geilo for familien Hansen er Asker bibliotek. Her låner far et flott og flammende skateboard til Morten Minstemann, sammen med hjelm og kne- og albuebeskyttere. Kult, roper gutten.

Neste stopp er biblioteket i Drammen, det legendariske Drammensbiblioteket, av vestlendingene for lengst døpt Duppeditt-biblå, hvor utvalget av tjenester og produkter er større og mer variert enn noe sted i landet. Nå er det mor som skal tilgodeses med noen ferierekvisitter. Glad og triumferende kommer hun tilbake til bilen med hårføner og fotmassasjeapparat. Alle solhattene var dessverre utlånt, men det gjør ikke så mye, de skal jo tross alt til fjells. Så kjører familien videre, stemningen er høy, men fortsatt mangler det en og annen dings for at ferien skal bli komplett.

Far trenger en liten vinballong.

Redningen blir biblioteket i Vikersund. Her har bibber’n nylig begynt å låne ut vinballonger på 10 liter — perfekt til feriebruk — gjærlås og hevert. Da er det bare å kjøpe noen kartonger eplejuice, gjær og sukker og sette i gang.

Så er det Lille-Karis tur.

— Jeg skulle så gjerne hatt en hest så jeg kunne ri i fjellet, sier hun i baksetet og gråter en liten skvett.

— Det skal vi ordne lille pjuskeluske, svarer pappa og svinger inn foran biblioteket i Flå. Her låner de en liten snill ponni og en transportvogn som de kobler på bilen. Ferien blir mer og mer komplett.

— Tok du med badeshorts, mamma, spør Morten Minstemann.

— Nei, denne gangen tok vi ikke med noe annet tøy enn det vi sitter i akkurat nå. Men det er ikke noe problem, vi har jo biblioteket. Jeg har lest at biblioteket på Nesbyen har en fin samling med sommerklær. Er vi heldige har de også Hawaiiskjorter, sier mor med ferieflørt i stemmen og stryker far på låret.

Heller ikke denne gangen svikter biblioteket. Først låner de fire kofferter, så fyller de dem med klær i alle farger og fasonger.

— Dere trenger ikke å tenke på  vaske dem, sier en bibliotekar. — Takket være Nasjonal Vaskeordning kan dere levere skittentøyet på et hvilket som helst bibliotek.

— Hva i huleste, stønner far etter noen mil. –- Jeg tror vi har punga.

Joda, så sant, som det er sagt, de har punga på høyre forhjul. Far gasser på og rekker akkurat fram til biblioteket på Gol før dekket er flatt. Der ifører biblioteksjefen seg en godt brukt overall og skifter hjulet i en fei.

— Vi har nettopp inngått en lukrativ avtale med Viking, sier hun.

Far stikker en 100-lapp ut av vinduet og gir henne et slengkyss, så kjører de videre.

— Men fiskeutstyr og telt, roper Morten Minstemann idet de nærmer seg Ål. Ingen grunn til bekymring, denne gangen heller. Snart kommer far ut av biblioteket søkklastet med sluker, stenger, sneller og telt. Ja, til og med levende mark kunne biblioteksjefen varte opp med.

Ferie er også en tid hvor man bruker tid på å lage mat.

— Vi trenger kjøkkenutstyr, slår mor fast. Hun sjekker iPhonen. Redningen er nær, synger hun, og barna stemmer i: Redningen er nær og redningen heter biblioteket. Og på Geilo bibliotek finner de resten av det de trenger, alt fra steikepanne og primus til krydder og tennstål. Det siste i tilfelle far har lyst til å leke primitiv noen timer.

— God ferie, smiler biblioteksjefen på Geilo.

— Takk i like måte, jubler familien og hesten klemmer i med et vrinsk fra vogna bak bilen.

— Hva skulle vi gjort uten biblioteket, spør far og ser fram til å drikke hjemmelaget eplevin om en liten uke.

— Biblioteket? Kanskje på tide å døpe det om til Utlånssentralen, ja, for å heve statusen, sier mor.

— Så sant som det er sagt, sier far og sender Utlånssentralen og alle de gode hjelperne en varm takk idet Hardangervidda åpner seg foran dem.

 

Bok og Bibliotek takker Sannsigeren Ernst for innlegget, men oppfordrer ham på det sterkeste til å stå fram med fullt navn, da det ville styrke kraften i utsagnene hans.

Powered by Labrador CMS