Bør fylkeskommunene overta ansvaret for folkebibliotekene?

Dette er en meningsytring. Teksten står for skribentens regning. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Alle i Norge har rett til gratis og lik utdanning. En seks-åring i Gamvik og en seks-åring i Oslo begynner begge på en grunnskole der tilbudet i utgangspunktet er likt.

Læreplanene er de samme, kravene til lærernes kompetanse er lik – selv om det i praksis ikke alltid lar seg realisere alltid og overalt – antall timer undervisning et barn får gjennom grunnskolens ti år er det samme.

Denne likheten er en grunnstamme i demokratiet.

Ulikt tilbud

Folkebibliotekene skal på samme måte som skolene gi lik tilgang til kunnskap og litterære opplevelser ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Lov om folkebibliotek skal sikre dette. Men her har vi langt fra den samme likheten i tilbud som vi har på skolefeltet. Det som tilbys en 6-åring eller en 60-åring i Svolvær eller Gamvik, er milevis unna det som tilbys deres jevnaldrende i for eksempel Oslo.

Betyr det at bibliotekloven brytes? Det spørsmålet reises av bibliotekarstudent Trine Sivertsen i Bok og bibliotek nr. 3 for 2023. Problemstillingen følges opp av Gamviks biblioteksjef Kari Sørbø Jonsson i nummeret etter.

Hvorfor er det slik? Hvorfor har vi ulikheter med hensyn til bibliotektilbud som ikke ville blitt akseptert på for eksempel utdanningsfeltet? Og kanskje aller viktigst: Finnes det tiltak som kan gi også de mindre kommunene et tilbud som er i samsvar med biblioteklovens formålsparagraf?

Ingen ris bak speilet

Juristen Sigrid Stokstad som var knyttet til forskningsprosjektet Almpub har skrevet en del om biblioteklovgivning. Hun beskriver bibliotekloven som et eksempel på en såkalt «myk» lov i forhold til andre lover som hun beskriver som harde. At biblioteklovgivningen er myk innebærer at det ikke er sanksjonsmuligheter overfor kommuner som bryter den. Loven formulerer noen mål knyttet til allmenhetens tilgang til bibliotektjenester, men staten har ingen virkemidler for å sette igjennom bestemte standarder for tilbudet slik man har på for eksempel skolefeltet. Dersom en person ikke har fått det skoletilbudet vedkommende har krav på etter loven, kan man gå til sak mot kommunen og ha gode utsikter til å vinne fram dersom man kan dokumentere at loven er brutt.

Slik er det ikke på bibliotekfeltet. Trine Syversen skriver i sin artikkel presist og godt om hvordan noen av dem som bor i utkanten i hennes hjemkommune i praksis ikke har noe bibliotektilbud. Men skulle de gå til sak mot kommunen for lovbrudd, ville nok mulighetene for i det hele tatt å få saken behandlet være minimale. Her gjelder det kommunale selvstyret fullt ut. Alle kommuner skal ha gi innbyggerne et bibliotektilbud, hvor mye ressurser som settes av, er hundre prosent opp til kommunen.

Slik har det ikke alltid vært.

Situasjonen på 70- og 80-tallet

Fra 1972 til 1985 hadde vi en biblioteklov som ga utstrakte styringsmuligheter til Statens bibliotektilsyn. Tilsynet forvaltet statlige midler som kunne tildeles kommunene som øremerkede tilskudd til bibliotek under forutsetning av at kommunene fulgte bibliotekfaglige forskrifter fra Statens bibliotektilsyn. Slike forskrifter hadde man blant annet i form av normer for samlinger og samlingsutvikling og normer for biblioteklokaler. Rett før loven ble endret i 1985, utarbeidet Tilsynet et forslag til personalnormer. Disse normene foreslo at det skulle være et årsverk i biblioteket for hver 1500. innbygger og det hadde forslag om hvordan personalet burde fordeles på barnebibliotekarer og ungdomsbibliotekarer. Disse normene vil gitt 3600 heltidsstillinger i norske folkebibliotek – noe færre enn Finland med omtrent samme folketall, men om lag dobbelt så mange som antall årsverk i norske folkebibliotek i dag.

LES OGSÅ

Finske bibliotek har over dobbelt så mange ansatte

Men dette forslaget til personalnormer ble lagt til side sammen med de normsettene som allerede var operative. Grunnen var overgangen til et nytt inntektssystem for kommunene, der utgangspunktet var at øremerkede tilskudd skulle erstattes med rammetilskudd som kommunene kunne bruke fritt. Bibliotekloven måtte endres og de styringsmulighetene Tilsynet hadde hatt som var knyttet til forvaltningen av de øremerkede tilskuddene, forsvant

Den sentralstyringen vi hadde fra tidlig 70-tall og fram til 1985 kommer nok aldri tilbake. Kanskje er det heller ikke ønskelig. Men finnes det andre grep vi kan ta for å sikre et forsvarlig bibliotektilbud til alle som bor i landet? Her skal jeg peke på to muligheter.

Å vise hva det koster

Inntektsoverføringen fra staten til kommunene tar blant annet utgangspunkt i noen indikatorer som antas å påvirke de kommunale utgiftene. Antall barn i skolealder påvirker behovet for midler til lærerlønningen, antall aldre over 70 år påvirker behovet for helse- og sykepleietjenester. Kunne Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet arbeide politisk for at også indikatorer som virker inn på kostnadene for å opprettholde et forsvarlig bibliotektilbud må inn i kostnadsnøkkelen?

Her kunne det være aktuelt å vekke personalnormene fra 1980-tallet til live igjen med et anslag på ett årsverk pr. 1500 innbyggere. Men også en rekke andre indikatorer kan være aktuelle, for eksempel antall innvandrere, bosettingsstruktur mv. Det vil fremdeles ikke være snakk om øremerkede midler. Kommunestyret kan disponere dem fritt når det vedtar budsjetter. Men det vil gi noen signaler som i sin tur kan gi gode argumenter når en skal argumentere for bevilgninger til biblioteket at slike utgifter inngår i kostnadsnøkkelen.

Bibliotekansvar til fylkeskommunene

Et annet og mer radikalt grep – men kanskje allikevel mer realistisk – kan være å endre bibliotekloven slik at ansvaret for å tilby bibliotektjenester legges til fylkeskommunene. Fylkeskommunene har nå ansvaret for tannlegetjenester som leveres fra et desentralisert nett av klinikker rundt om i fylket og de har ansvaret for videregående skoler også i form av et nettverk av skoler plassert rundt i ulike kommuner. Man kunne tenke seg en biblioteklov som slår fast at det skal være folkebibliotek i alle kommuner og at fylkeskommunene har ansvaret for å sikre et slikt tilbud. Det betyr å innføre Oslo-modellen som en nasjonal ordning. Oslo er en fylkeskommune som i tillegg til å drifte et hovedbibliotek, har ansvaret for et nett av lokalbibliotek i bydeler som alle kan sammenlignes med svært store kommuner i norsk sammenheng og som alle har styringsorganer og en lokalforvaltning som ligner på det vi finner i kommunene.

Det er sannsynligvis urealistisk at små og kanskje til og med mellomstore kommuner skal ha ressurser til å gi et tilbud som er forsvarlig med hensyn til størrelse og fagutdanning på personalet, åpningstid og mediebestand. Om fylkeskommunen har ansvaret, blir det kanskje mer realistisk at også en liten kommune som Gamvik skal ha ett årsverk i biblioteket.

Et slikt grep kan hogge over den gordiske knuten som nå holder oss fast og gjør at bibliotektilbudet ikke er reelt mange steder i landet.

Når vi i tillegg åpenbart har så offensive, reflekterte og velartikulerte bibliotekarstudenter som Trine Sivertsens innlegg er et eksempel på, kan vi få til mye.

Vil du være med i ordskiftet? Send innlegget ditt til ao@bokogbibliotek.no.