Legatum bidrar til en mer opplyst offentlig samtale

Dette er et debattinnlegg. Teksten står for skribentens regning. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

Merete Sandvig Hoel skriver i et innlegg på bokogbibliotek.no 16. mai at «det som er et argument mot å la Legatum holde lanseringsmøte på biblioteket, er at det ikke vil framkomme noe nytt, og ingenting som ikke kan diskuteres i andre fora.»

Det er en veldig pussig påstand. Hvis biblioteket skal kunne avvise forespørsler om lån av lokaler med den begrunnelse at det som skal sies på møtet har vært sagt før og kan sies andre steder, kan de avvise absolutt alle. Alt som diskuteres på et bibliotek kan også diskuteres i andre fora. At Hoel trodde vår pressekonferanse med Renaud Camus ville bli brukt til å repetere påstander hun mener er feil, er heller ikke en god grunn til å nekte oss å bruke Deichmans lokaler. Biblioteker har ikke lov til å utestenge noen fordi andre er uenige med dem. Hvis Hoel trodde den egentlige hensikten med møtet var å gjenta «påstanden om at dagens migrasjonsveier fra øst mot vest kan sammenliknes med osmanernes framstøt mot Europa, som ble stanset ved Wien i 1683», kunne hun, heller enn å ta til orde for at vi burde avvises fra Deichman, ha oppfordret skolerte historikere hun mener kan tilbakevise denne påstanden, til å komme på arrangementet for å stille kritiske spørsmål. Som Hoel vet siden hun har lest vårt innlegg i Dagbladet, la vi opp til slik debatt mellom Camus og hans kritikere, og oppfordret folk som var uenige med ham til å komme for å stille ham til veggs.

Vi sendte personlige invitasjoner til journalister og forskere som har skrevet kritisk om Camus, og satte av stoler til dem. Vi utfordret blant annet Franck Orban, en av fagfolkene som har uttalt seg kritisk om Camus, til å komme på arrangementet for å stille kritiske spørsmål, og annonserte på Twitter at de kunne sendes inn på forhånd.

Ikke overraskende møtte ingen av Camus’ kritikere opp. De vil tydeligvis heller snakke om ham enn med ham. Men som det fremgår av det uredigerte opptaket av arrangementet, stilte Øyvind Eikrem flere kritiske spørsmål. Hvis fagfolkene vi inviterte hadde kommet, ville det blitt flere.

Vi er forundret over at Hoel trodde Wien 1683 skulle være et tema på møtet. Vi sier tydelig i innlegget hun svarer på, og i pressemeldingen vi sendte ut i forkant av arrangementet, at hensikten var å informere om hva «Den store utskiftningen» er og ikke er. Det har vi lykkes med. Vi har notert oss at flere av Camus’ kritikere, nærmere bestemt Franck Orban, Elisabetta Cassina Wolff, Anne Bitsch og Harald Klungtveit, ikke lenger omtaler dette begrepet som en konspirasjonsteori. Vi regner med at leder for regjeringens ekstremismekommisjon, førsteamanuensis Cathrine Thorleifsson, vil følge etter og slutte å kalle det en konspirasjonsteori etter vårt tilsvar til henne i Aftenposten. Da har vi bidratt til at færre falske påstander fremmes i mediene. Det er vel å bidra til en mer opplyst offentlig samtale?

Vi samarbeider nå med Renaud Camus om å skrive et brev til Encyclopædia Britannica der vi krever at de fjerner slike feil fra deres omtale av ham og «Den store utskiftningen». Vi kan enkelt dokumentere at flere av påstandene de fremmer er falske ved å sitere hva Camus har skrevet, eller stille Britannica samme type spørsmål som vi har stilt til Thorleifsson, der vi ber dem underbygge sine påstander med konkrete sitater fra Camus. Vi vil også påpeke overfor Britannica at deres artikkel har en eklatant politisk slagside som ikke er et anerkjent leksikon verdig.

Hoel mener at jeg bommer i min argumentasjon «med å påstå at når Legatum nektes tilgang på grunn av presentasjon av en voldsideologi, ville det være konsekvent å nekte også forlag som utgir Koranen, tilgang på biblioteket.» Jeg vil snarere si at Hoel ikke oppfatter poenget mitt. Det var at ingen Deichman-tillitsvalgte ville finne på å kalle islam «voldsideologi», selv om det faktisk er større grunnlag for dette enn å rette den anklagen mot Camus. Hans ideologi er konsekvent og eksplisitt ikkkevoldelig, mens Koranen inneholder flere eksplisitte oppfordringer til drap, for eksempel Sura 9:5. «Når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt!» og Sura 2:191: «Drep dem hvor dere påtreffer dem, og driv dem fra det sted som de har drevet dere ut fra.». Det finnes ingen slike oppfordringer i noen av Camus’ tekster. Likevel rettes anklager om «voldsideologi» stadig mot Camus, mens islam går fri. Her kan det se ut som Hoel og de tillitsvalgte på Deichman har samme blindsone.

Det virker som Hoel er mistenksom mot Legatum Publishing fordi vi har «spesialisert [oss] på utgivelse av litteratur innenfor et bestemt samfunnssyn» hun ikke deler. Ville Hoel og de tillitsvalgte på Deichman hatt samme holdning til et forlag som spesialiserer seg på et samfunnssyn de sympatiserer med? Hva hvis et lite, nystartet forlag som i likhet med Pax hadde et uttalt formål om å «fremme venstreradikalisme i norsk vitenskap, kultur og politikk», ønsket å bruke Deichmans lokaler til å debattere en bok av Marx de skal utgi med profilerte anti-kommunister? Ville Deichman-tillitsvalgte da tatt til orde for å utestenge forlaget fordi de sprer «voldsideologien» marxisme, som har inspirert til drap på millioner av mennesker? Ville Hoel tatt til orde for å avvise søknaden fordi den er «presentert på falske premisser»? Hadde hun tvilt på at arrangementet ville bli informativt og åpent fordi forlaget som arrangerer det har spesialisert seg på litteratur innenfor et venstreradikalt samfunnssyn?

Tore Rasmussen
Forlagssjef i Legatum Publishing

Av John Jabez Edwin Mayall – Internationaal Instituut voor Sociale Geschiedenis, Offentlig eiendom. https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=591288